Hele verden står i kø for quinoa

Quinoa er ikke bare en snakkis blant kostholdsbevisste nordmenn. Inkaindianernes hellige frø er i følge FN maten som kan redde verden fra sult.

Det var store ord direktøren i FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO), José Graziano de Silva, brukte da han tidligere i år sto i FNs hovedforsamling og hyllet det lille frøet.

Quinoa? Que?

Uttal ordet som kiin-oah, og øv deg gjerne i helsekostbutikker, men også i vanlige kjedebutikker. Salget øker i Norge som i en rekke andre vestlige land. Det er ikke uten grunn.

Hør bare:

Planten som kommer fra Andesfjellene og er særlig utbredt i Peru, inneholder nesten like mye protein som biff. Den formelig drypper av de sunne fettstoffene. Næringsstoffene og mineralene slåss om plassen. Dessuten er quinoaen – og det er viktig for mange nå – glutenfri.

Ikke rart om spelten blir svakt misunnelig, for quinoa kan også brukes i brødbakst. Latinosjarmøren, i fjernt slektskap med både spinat og rødbete, er en kjempesvær urt, men det er frøene som spises. De skal bare skylles godt og så kokes i 10-15 minutter, til de sveller ut. Brukes i så vel varme som kalde salater, i alt der man ellers kunne brukt couscous eller ris, for den saks skyld i frokostblanding.

Tåler alt

Artsmangfoldet i verdens spiselige planteliv er på retur, og det bekymrer FN. I dag spiser en tredjedel av vår samlede befolkning stort sett soyabønner, mais, ris, potet og cassava. Men det finnes ennå rundt 7000 planter som er godt spiselige for mennesker. Quinoa regnes blant de aller mest næringsrike.

Vekstmulighetene er i dobbel forstand store. Planten tåler temperaturer fra minus fire til pluss 38 grader. Den kan dyrkes i nær sagt alle strøk, opp til 4000 meter over havet, og tåler i tillegg karrig jord.

Quinoa er kort sagt det egentlige inkagullet. 500 år etter at vi ranet dem for nettopp gull, er det større og mer livsviktige verdier å hente.

Gudenes gave

Inkaindianerne var så glad i disse frøene at de ble regnet som gudenes gave, viktigere enn alt gull og sølv, og hadde derfor en sentral rolle i religiøse ritualer. De første frøene skulle hvert år sås av inkaenes leder personlig, stikkes i hellig jord med en stav av gull.

Conquistadorene tok med seg både potet og tomat hjem til Europa. Men quinoa ville de ikke ha noe med å gjøre. Det var jo noen hedenske greier.

Akkurat hvor dumme og grusomme «erobrerene» var, burde også være en snakkis når vi lager mat med quinoa.

Kristnet og kvalt

I 1532, da Pizarro (som ikke kunne lese og skrive) endelig fant inkahøvdingen Atahualpa oppe i Andesfjellene, hadde det dårlige ryktet løpt foran. Atahualpa lovet Pizarro tre svære haller fylt med gull og sølv om han sluttet å fare frem på så voldelig vis.

Gullet kom, samlet inn fra store områder. Da sa Pizarro at han skulle brenne Atahualpa om han ikke i tillegg ble kristen. OK, sa Atahualpa, og ble døpt. Samme dag bandt Pizarro ham til en stokk og kvalte ham i stedet.

Slutten

Nøyaktig 40 år senere ble den aller, aller siste inkahøvding tatt av dage. Tupac Amaros skulle halshugges med sverd foran katedralen i inkahovedstaden Cuzco. Skrikene fra den enorme mengden indianere som fulgte ham var hjerteskjærende. Men Tupac Amaros løftet rolig hånden, stilnet dem og holdt en behersket avskjedstale til sitt folk. Så la han hodet på blokken.

Snipp, snapp, snute for inkariket.

Vi kan gråte over historien. Og vi kan gi den en positiv vending ved å ønske quinoaen velkommen til bords.