Hopp til innhold

Da de første potetene kom fra Sør-Amerika til Europa, fordømte engelske prester dem fra prekestolene på midten av 1500-tallet. De sa at den var en djevleskapt fristelse siden den ikke var nevnt i Bibelen og i tillegg vokste i jorden. Og i Frankrike bestemte parlamentet i Besancon at poteten var årsak til spedalskhet.

Fra djevlefrukt til helbreder
Men så begynte potetens dårlige rykte å snu. Dronning Elizabeth 1. av England fråtset i poteter på sir Walter Raleighs gods i Irland. Urtebokforfattere skrev at poteten kunne lege mange tilstander, alt fra diaré til sult.

Prøyssernes frykt for potetforgiftning var så utbredt at kong Fredrik den store tvang undersåttene til å plante og spise poteter for å unngå sult. Han fôret hæren sin med poteter. Snart ble poteten en hovedingrediens i det prøyssiske kostholdet.

Den franske apotekeren Antoine-Augustin Parmentier satt fengslet i Preussen under syvårskrigen. Han overlevde ved å bare spise poteter, og da han ble satt fri, arbeidet Parmentier med å gjøre poteten populær i Frankrike. Han ga potetblomster til dronning Marie Antoinette og kong Ludvig 16.

Marie Antoinette bar en krone av purpurfargede potetblomster i parykkene sine, og den begeistrede ektemannen hennes dyrket poteter på en jordflekk i Paris. Malte potetblomster på porselen ble en mote. Parmentier serverte poteter til viktige menn for å fjerne landsmennenes skepsis mot poteter. En skepsis som snart ble avløst av velnært begeistring.

Potetprestenes innsats
Poteten kom til Norge for omkring 250 år siden. Også her fikk den en kjølig mottagelse, men de såkalte potetprestene lærte nordmennene å dyrke, oppbevare og tilberede poteter. Folk forsto at poteter, som var enkle å dyrke i alt slags jordsmonn, reddet dem fra sult, sykdom og død når det var uår for andre matvekster. Dessuten smakte poteter godt.

Les mer om potet i vårt leksikon